BREFS

The Joint Faculties of Humanities and Theology | Lund University

Norge

Presentasjon av nasjonale bibliografier


Jon Holm


Innledning

La BREFS er utviklet for å gi et bakgrunnsteppe for studiet av den franske realismens resepsjon i Norden. Derfor er det naturlig som en innledning å plassere oversettelsene inn i det større bildet av resepsjonen av den franske litteratur i Norge.
Selv om det først er ved oversettelse at de franske forfattere formelt blir en del av den norske nasjonalbibliografien, har den franske litteraturen uten tvil hatt en innflytelse på norsk litteratur og kultur før den ble oversatt. For det første vet vi at bøker av franske forfattere sirkulerte i de norske eliter på originalspråket, for det andre hadde en rekke norske forfattere kortere eller lengre opphold i Frankrike. Blant de mest kjente kan nevnes Jonas Lie som oppholdt seg i Paris i en lengre periode (1882 til 1906) hvor han sammen med sin kone skapte et hjem som ble et samlingssted for mange nordiske forfattere.
Men ved siden av denne direkte kontakten med Frankrike, er det viktig å være klar over hvilken rolle København spilte som litterær hovedstad for Norge og mellomledd mellom norsk og europeisk litteratur. Våre ”fire store” forfattere – Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Jonas Lie og Alexander Kielland – fikk alle publisert sine verk hos Gyldendal i København. Man kan faktisk på denne tiden betrakte Danmark og Norge som et felles litterært marked. De norske forfattere ble lest i Danmark og vice versa. Norsk skriftspråk var da også meget tett på det danske i denne perioden.
Kampen for et særegent norsk skriftspråk tar i 1840-årene to retninger. På den ene siden fornorskningsbevegelsen med Knud Knudsen i spissen, som er opprinnelsen til dagens bokmål, på den andre siden Ivar Aasens arbeid med å rekonstruere et norsk skriftspråk i utviklingslinjen fra norrønt som er opprinnelsen til dagens nynorsk. I andre halvdel av det 19. århundre utvikles det en rik litteratur på nynorsk i Norge, men oversettelser fra fransk til nynorsk er sjeldne før det 20. århundre. I det norske korpus i La BREFS er kun 4 av 212 titler oversatt til nynorsk.
Gjennom hele det 19. århundre forblir den kulturelle forbindelse til Danmark sterk, og det er derfor vanskelig å trekke noen konklusjoner om resepsjonen av den franske litteratur i Norge alene ut fra bibliografien over oversettelser utgitt i Norge. Oversettelser utgitt i København bør tas i betraktning som en mulig bakgrunn for den norske resepsjonen og vice versa. Antallet norske oversettelser øker imidlertid markant på slutten av det 19. århundre. Flere faktorer kan forklare dette: Fornorskningsbevegelsen, forleggernes ønske om å utgi rimelig lesestoff til et bredere publikum og sist men ikke minst trykking av føljetonger i avisene. 


Kilder

Hovedkilden for den norske bibliografien over oversatt fransk litteratur er Norsk Bokfortegnelse som katalogiserer Norske bøker fra grunnlovsåret 1814 og fremover. Bokfortegnelsen kommer i flere volumer med ujevne mellomrom i løpet av det 19. århundre.

•    Norsk bogfortegnelse 1814 – 1847 (1848, red. Mart. Nissen) 215 s.
•    Norsk bogfortegnelse 1848 – 1865 (1870, red. Paul Botten-Hansen et Siegwart Petersen) 302 s.
•    Norsk bogfortegnelse 1866 – 1872 (1877, red. Thorvald Boeck) 212 s.
•    Norsk bogfortegnelse 1873 – 1882 (1885 red. Feilberg) 458 s.
•    Norsk bogfortegnelse 1883 – 1890 (1892 red. Feilberg) 515 s.
•    Norsk bogfortegnelse 1891 – 1900 (1902, red. H.J. Haffner) 599 s.

Fra 1883 – etter gjeninnføring av lov om pliktavlevering i Norge – blir arbeidet med nasjonalbibliografien overtatt av Universitetsbiblioteket i Kristiania (nå Oslo). Universitetsbibliotekets bokfortegnelse kommer ut i årlige hefter og eksisterer parallelt med Norsk Bokhandlerforenings flerårige kataloger. I de årlige fortegnelsene har jeg funnet registrert enkelte verk i føljetong som ikke senere ble solgt som bøker, og som dermed aldri kom med i Bokhandlerforeningens samlekataloger.
Jeg har også konsultert Reidar Øksnevads bibliografi fra 1939 La France dans la littérature norvégienne / Frankrike i norsk litteratur som dekker perioden fra Middelalder til 1937. Øksnevads bibliografi angir ikke bare oversettelsen av litterære verk, men også oversettelser fra andre områder som kunst, geografi, lingvistikk, samt historiske og biografiske verk. Det finnes hos Øksnevad en viss oversikt over resepsjonen av fransk litteratur, men på dette punkt pretenderer ikke bibliografien å være komplett.
Når det gjelder Øksnevads kilder og metode har vi dessverre ingen presise opplysninger. En sammenlikning av vår analyse av Norsk Bokfortegnelse og Øksnevads bibliografi gir imidlertid inntrykk av at han har arbeidet med Bokfortegnelsen som hovedkilde. Av de syv forfattere som er valgt for et grundigere studium innenfor RFS-prosjektet (Stendhal, Balzac, Hugo, Sand, Flaubert, Zola, Maupassant), finnes det hos Øksnevad kun noen få ekstra titler sammenliknet med Bokfortegnelsen. Det dreier seg i disse tilfeller om føljetongutgivelser og de er merket i BREFS med R.Ø. i notefeltet.
Når det gjelder oversettelse av fransk poesi må det også gjøres oppmerksom på Anne Marie Grønlands bibliografi fra 1998 som ikke bare samler diktutgivelser i bokform, men også enkeltdikt utgitt i antologier og tidsskrifter. I La BREFS er kun registrert poesi utgitt i bokform.
En siste uomgjengelig kilde for enhver bibliograf er Norsk forfatter-lexikon 1814-1880, redigert og utgitt av J. B. Halvorsen (1881-1908). I dette leksikon kan man finne informasjon om oversettelser av fransk litteratur gjennom oppslag på oversetterne. Forfatterleksikonet er også en viktig kilde til resepsjonsstudier fordi den refererer til kritikker og artikler om franske forfattere skrevet av norske forfattere.
Som denne korte oversikten viser, er de bibliografiske kilder til det 19. århundres litteratur i Norge omtrent de samme i dag som for 100 år siden. Norsk Bokfortegnelse er digitalisert fra 1921, mens de tidligere utgaver kun er tilgjengelig på biblioteket. Det er å håpe at La BREFS bidrag til å gjøre en liten del av bibliografien tilgjengelig på nett kan inspirere til å gjøre større deler av bibliografien for det viktige 19. århundre i norsk litteratur tilgjengelig på nett.


Metode

Bibliografien over fransk litteratur oversatt til norsk (1830-1900) er etablert gjennom analyse av de aktuelle bind av Norsk Bokfortegnelse referert over. For alle bindene bortsett fra det første (1814-1847), har det vært mulig å gjenfinne de genrer som er definert i La BREFS (roman, novelle/fortelling, teater og poesi) i et systematisk register. De franske forfattere er blitt identifisert ut fra kjennskap til deres navn, eller, når navnet var ukjent for meg, gjennom en et søk i andre kilder som Internet, Catalogue collectif de France og Catalogue général des livres imprimés. Resultatet er sjekket mot Øksnevads bibliografi.
La BREFS baserer seg altså på de eksisterende bibliografiske kilder. Vi har ikke kunnet foreta noen systematisk verifikasjon mot de utgitte verk eller mot bibliotekskataloger. Sett på bakgrunn av at loven for pliktavlevering kom så sent som i 1882, er det heller ikke sannsynlig at det ville være mulig å gjenfinne alle verk i Nasjonalbibliotekets magasiner. Allerede de første bibliografer strevet med å skaffe seg oversikt over bøker utgitt i deres samtid. I mangel av lovhjemmel for pliktavlevering måtte de kun håpe på trykkernes og forleggernes velvilje i deres innsamling av titler.
La oss sitere, som et eksempel på arbeidsforholdene, forordet til første bind av Norsk Bokfortegnelse utgitt i 1848. Her formulerer redaktøren det håp som initiativtagerne til bokfortegnelsen, Feilberg og Landmark, hadde hatt om allmenn oppslutning om prosjektet: ”De haabede, at et sådant Faaretagende, der var lige saa meget i Literaturen som i Boghandelens Interesse, vilde finde almindelig Deltagelse hos vedkommende Forlæggere, og at disse ikke vilde negte sin kraftige Medvirken for at give det Paatænkte arbeide den størst mulige Fulstændighed, saa meget mere som det her ikke var tale om noen pekuniær Opofrelse, men kun om en Smule Bryderi, der dog maatte antages at være i Vedkommendes egen velforstaaede Interesse”. Men akk, denne forhåpning ble ikke oppfylt. Kun en liten andel av de forespurte bokhandlere fant det bryet verdt å sende inn sine boklister. Arbeidet med bibliografien ble likevel fullført ved hjelp av informasjon hentet fra salgsannonser for bøker i Kristiania Dagblad.


Noen litteraturhistoriske perspektiver

Det første som slår en er at de mest oversatte forfattere på 1800-tallet er slike som ikke lenger leses i dag. Dette kan man finne flere eksempler på i listen over de mest oversatte franske forfattere (i antall utgivelser i oversettelse) i Norge fra 1830-1900:

Forfatter    (Antall oversettelser: Første og siste utgivelsesår)

Emile Zola   (16 : 1886 – 1899)
Alphonse Daudet  (13 : 1881 – 1898)
Jules Verne  (11 : 1873 – 1900)
Guy de Maupassant   (8 : 1887 – 1900)
George Ohnet   (7 : 1885 – 1893)
Hector Malot (6 : 1879 – 1896)
Victor Hugo (5 : 1831 – 1900)
Pierre Loti (5 : 1889 – 1896)
Alexandre Dumas (4 : 1844 – 1897)
Octave Feuillet (4 : 1886 – 1897)
Molière  (4 : 1868 – 1889)
George Sand  (4 : 1845 – 1861)
P.-A. Ponson du Terrail  (4 : 1889 – 1900)
Eugène Sue (4 : 1842 – 1899)
 
  
Mens Zola, Verne og Maupassant ennå har en viss popularitet i Norge har flere av de mest oversatte forfatterne på 1800-tallet forsvunnet fra den litterære scene. Det er ikke mange i dag som kjenner til Daudet, Ohnet eller Malot.
Når det gjelder tidspunktet for oversettelsen av disse forfatterne ser man at omtrent halvparten begynner å bli oversatt i 1880-årene. Det relativt høye antallet oversettelser for de yngre forfatterne kan i stor grad forklares ved den generelle økningen i antallet skjønnlitterære utgivelser mot slutten av århundret. En vekst som ikke bare skyldes det økende antall føljetonger i avisene, men også trykking av rimelige romanserier som ble gjort tilgjengelig for et bredt publikum. Noen av de yngre franske forfatterne blir fortsatt oversatt langt ut i det 20. århundret, andre blir fort glemt. Ulikeheten i holdbarhet av de forskjellige forfatterskap kunne utgjøre et studium i seg selv. Når det gjelder forfatterne som blir oversatt allerede i første halvdel av 1800-tallet kan vi observere ulik holdbarhet i populariteten innenfor århundret: Alexandre Dumas, Victor Hugo og Eugène Sue blir oversatt gjennom hele perioden 1830 – 1900 mens George Sand kun blir oversatt i en kortere periode.
Det bibliografiske arbeidet kan slik bli et utgangspunkt for utforskingen av resepsjonen av den franske realismen i Norge. Listen over oversatte verk får oss til å stille spørsmålet om hvorfor akkurat disse verkene er oversatt og ikke andre? Fraværet av enkelte forfatterskap kan være like betydningsfullt som nærværet av andre. Mens oversettelsene av Stendhal var like forsinket i alle de skandinaviske land, er mangelen på oversettelser av Balzac (bortsett fra en enkelt føljetong) et særmerke for Norge. Man kan spørre seg om nordmennene rett og slett ikke hadde sansen for Balzacs realisme, eller om de nøyde seg med å lese danske eller svenske oversettelser. Victor Hugo, derimot, er nærværende i oversettelse gjennom hele århundret. Fire av hans verker blir oversatt: Han d’Islande i 1831 (Iislænderen i Norge, orig. 1823), Les Misérables i 1862 (Elendighedens Ofre, orig. 1862) og i 1899-1900 med illustrasjoner av Christian Krohg (Samfundets forskudte), Quatre-vingt-treize i 1874 (Året 1793. Historisk roman, orig. 1874) og i 1888 Choses vues. Première série (Seet og oplevet. Livserindringer, orig. 1887). Om denne suksessen skyldes Hugos folkelige appell, politiske strømninger eller ren og skjær litterær kvalitet er et spørsmål man kan reise på bakgrunn av de bibliografiske data, men som krever grundigere undersøkelser av resepsjonen for å besvares.
Tilstedeværelsen av tre oversettelser av George Sand midt i århundret (blant annet Horace og Mauprat) på en tid da det ble utgitt svært få oversettelser av romaner i Norge kan også være egnet til å vekke forskerens interesse. Det er grunn til å tro at denne, etter norske forhold, omfattende oversettelse av George Sand er resultatet av oversetteren Marie Colbans personlige innsats. Colban var selv berømt forfatter på denne tiden og arbeidet senere i århundredet med oversettelser av andre franske forfattere som Hugo, Sue, Sandeau og Bernardin de Saint-Pierre. Selv om ikke alle oversettere er like kjente som Marie Colban kan BREFS gi en første pekepinn på oversetternes rolle som aktører for resepsjonen av den franske litteratur i Norge.




Konklusjon

La BREFS er et nyttig verktøy i studiet av den franske realismens resepsjon i Norge. Men La BREFS gir også mulighet til å studere resepsjonen av fransk litteratur på 1800-tallet i et komparativt skandinavisk perspektiv. Det er databasens virkelige styrke. Særlig for studiet av den norske litterære offentlighet er det skandinaviske perspektivet viktig på grunn av de nære forbindelser til bokmarkedene i Danmark og Sverige.


Referanser

NORBOK [On-line nasjonalbibliografi], www.nb.no/baser/norbok/
Norsk Bogfortegnelse. Kristiania : Den norske Boghandlerforenings Forl. 1814-1900.
Grønland, Anna Marie. Fransk poesi i Norge. Universitetsbiblioteket i Oslo 1998.
Halvorsen, J.B. (éd.). Norsk forfatter-lexikon 1814-1880. Kristiania : Den Norske Forlagsforening 1885-1908.
Øksnevad, Reidar. La France dans la littérature norvégienne / Frankrike i norsk litteratur. Oslo : Gyldendal 1937.